Krisemaksimering…
Jeg tror faktisk jeg er ekspert på det…
Reagerer før situasjonen er gjennomtenkt – og flere alternativ er aktuelle..
Nei, reagerer her og nå!
Og kanskje har det litt med det å ha kontroll.
Når man har vært vant til å ordne opp i det meste selv, og fortsatt er vant til det,
er det ikke så utenkelig at man krisemaksimerer?
Få oversikt og kontroll over situasjonen, på den måten man tror er bra der og da…
Det er superviktig..
Men, jeg ser at det å krisemaksimere ikke er bra… for når skuldrene dra`s over ørene og kaoset regjerer – så er det ikke for det beste der og da…
Også blir man så enormt sliten mens det pågår..
Når alt går på skinner igjen og man tenker klart… så ser man jo at det kanskje ikke var helt sånn man trengte takle en situasjon…
Krisemaksimere…. jeg gjør det og har gjort det maaange ganger!
En måte å overleve på??
“men gjort er gjort sa elgen og gjekk over elva og vart rein… tok du den??!!”
Man går det man klarer og litt til… Bare fordi man ikke klarer begrense seg og ikke klarer se seg mett på alt det vakre der ute… Bare litt til – fordi sola skinner og høstfargene fortsatt gjør det så vakkert i synsfeltet.
Og det å se sine begrensninger i det lysten til å gå helt ned til fyret melder seg, men du vet at det ikke gagner kroppen denne gangen… Snu i tide –
og rusle tilbake mot startpunktet og nyte den tiden som er –
her og nå..
Øyeblikket… Naturen, venner og tiden..
En pust i bakken der vinden ikke tar – nyte medbrakt mat og drikke og bare lytte til stillheten
Alle regn-dagene er glemt og dagen er bare lekker fra A til Å i godt lag. Runde innfrir alltid!
Den tida då det riv og slit
i hus og trær
og du bærre sit og lyttar og kryp godt
saman i godstolen
Vedovnen varmar og stearinlys blafrar
Den tida som røskar litt meir
innover og gjør det bittelitt meir usikkert
Så er oktober historie – og “rosa-sløyfe”-måneden er over…
Men, selv om oktober er over og “rosa-sløyfe” er over.. er det er ingen grunn til å stoppe å sjekke seg!
Det er jo ikke OVER – bare at fokusen forandrer retning.
Svetten siler og kroppen er i kaos…
Neimen fy fader tenker du… drit og dra…
Det er så slitsomt når kroppen slår knuter og ikke spiller på lag.
Eller, den spiller på et helt annet lag enn det jeg vil
Nedturen
Når den varer og varer og det er så slitsomt å heve hodet, holde det oppe og smile uansett.
For det er slitsomt
Ta på et smil, selv om det på innsiden bare er sorg
Smerte
Smerte opp og ned i mente
Det slites på hele systemet
Jeg er glad jeg ser frisk og rask ut på utsiden –
da har jeg gjort en innsats for å SE slik ut!
Hvem vil vel gå og se elendig ut…
Jeg vil alltid prøve å vise meg fra min beste side, selv om det ikke alltid lykkes..
Nedturene, så tunge…
Og jeg tenker at dette er slitsomt…
Det baler liksom bare på seg…
Fra hver opptur kommer det et nytt sig nedover med nye oppdagelser
Og det er faktisk slitsomt
Slitsomt å hente seg opp gang på gang, gjennom smerte
Smerte
Så tærende for kropp og sjel
Heldige den som ikke vet hva smerte er
Skulle ønske jeg var der – at jeg ikke visste…
Men jeg vet..
Så var det den tiden igjen. Klokka er skrudd tilbake 🙄
Er det virkelig nødvendig med denne stillingen av Klokka???
Jeg bare lurer…..
Søndag morgen og jeg klarer ikke ligge å drøye det lenger, og står opp og koker kaffe og slår på TV… slenger på en episode av første sesong av KLOVN 😆😁
Du har kanskje ikkje noko anna valg
enn å akseptere at slik er det
Om du ikkje aksepterar det
kva vil du gjere med det?
Det er opp til deg
og ingen andre
Livet er langt
for noen
Når man tenker på
alt levd liv
hittil
Alt man har levd
sørget og
gledet seg over og
kjempet for og i mot
Livet er langt for noen
når man tenker på
alt levd liv
hittil
