venninnepåfyll

 

 

 

Venninnepåfyll
rundt
ein
kaffekopp.
Latter
og
spøk,
humor
i
høgsete.
Intern humor.
Venninnepåfyll.

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
16.10.18

 

 

#venninnepåfyll #påfyll #etdiktomdagen #venninne #humor #blogg #kaffekopp #internhumor

angst

PSYKISK HELSE

Noe som kan ramme oss alle.

Men du vil helst ikke at det rammer deg selv eller dine nærmeste.

Å være deprimert, være trist og lei, eller ha angst.
Være alt dette……..
Det er ikke bare å si; gjør slik og slik så går det så fint.

Det er enkelt for en utenforstående å gi råd – men det er ikke enkelt for den det gjelder, å ta imot og gjøre det en blir rådet til.
Det er vanskelig å ta det første steget mot noe man ikke vet hva er – hjelp?
Kan noen hjelpe da?
Så flaut og nedverdigende at akkurat du har det slik?
Hva har du gjort galt her i verden som har slike tanker?
Hvorfor er du ikke som andre – som er lykkelige og har ingen problemer?
Men, er du så sikker på at de er så lykkelige, alle disse du ser.

Det er så mye som spiller inn.
Barndommen og oppover i tenåringslivet og voksenlivet har mange faser.
Man tar med seg arv fra sine familier.
Noen får det og andre ikke.

Jeg kan vel si at jeg har opplevd angst og depresjon og dette med sosial angst.
Kjent det på kroppen.
Jeg har følt meg så alene som noen.
Følt at jeg ikke har hatt venner.
Følt at ingen liker meg.
Følt meg mindreverdig.

Men, det er tankene som bryter meg ned.
Selvdestruktiv.
Man kan bli ekspert på det å bryte seg selv ned.
Enklere det, enn å se lysninger.
Enklere å bryte ned enn å se det positive og gode.

Jeg sier det bare; søk hjelp.

Jeg var for redd for å søke hjelp – følte det som et gedigent nederlag.
Men, jeg har aldri vært så langt inne i noen depresjon/angst at det har vært alvorlig.
Jeg har kommet meg ut derfra med tankens kraft.
Jeg har klatret stigen fra dypet – og oppi lyset.
Jeg har aldri vært FOR dypt.
Det vet jeg.

For jeg VET og har SETT hvordan det kan være å kave på bunnen.
Og ikke se noen lysninger.

Jeg mener det er viktig å søke profesjonell hjelp.

Og jeg vet, om jeg skulle havne der, må jeg også  følge mine egne råd.
Søke hjelp.

Men, det er et stort steg, dette å søke hjelp.
For nederlaget – og mislykkethetsfølelsen råder.

Men det er ikke slik, for vet du, når du har tatt det steget og søkt hjelp, har du vunnet første seieren, og kommet deg ett godt steg opp i stigen.

**************************************************************************
*****************************************
*******************
******
**

les om du vil – savnet etter en fantastisk pappa – pappajente

 

PAPPAJENTE

Jeg visste ikke at jeg var en slik pappajente før det var for sent.

Jeg stod midt på gulvet og såg på kaoset i stue og kjøkken.
Hva var skjedd?
Det lå plasterlapper, kanyler til sprøyter og spisser……..
Pappa var syk……….
Storebrødrene mine fortalte at pappa var på sykehus.
De for med han i ambulanse i nattens mørke, og mamma var med.

Hvorfor hadde ingen vekt meg?
Jeg visste ingen ting om hva som hadde skjedd, og pappa var borte.

Jeg gjekk kanskje i 3 – 4 klasse?
Var ca 10 – 11 år?

Pappa!

En tid jeg bodde hos min tante og onkel (mine faddere) – og der mamma kom for å hente meg og bare gråt på tante sin skulder.

Så kom pappa hjem og vi måtte være helt stille.

Vi måtte ikke smelle med dører, ikke smelle ballonger, ikke heve stemme og ikke krangle.

Jeg tror egentlig ikke noen har snakket eller fortalt meg hvor alvorlig syk pappa var.
Hjerteinfarkt.
Operasjoner.
42 år og uføretrygdet fisker.

Han som var maskinist på familiebåten Barmnes.
Livet hans.
Fiskeriet.
Havet.

Aldri mer.
Det var beskjeden han fikk.
Han måtte ta inn årane og begynne et annet liv.
Så han blei hjemmepappa og mamma begynte jobbe fullt på aldershjemmet.

Hjemmepappaen som ikke klagde.
Som sakte men sikkert kom seg inn i en ny livsfase/livsstil med hus og hage og campingturer og sydenturer.
Men hva han tenkte inne i seg, det vet bare han.
Han savnet havet så sårt.
Når han såg sin bror forlate havn med båt og dra på jobb, stod han tilbake og klipte rosentrær i hagen.

Min pappa.
Han var der alltid.
Jeg lærekjørte med han – og han var så trygg.
Til å stole på.
Streng – men ikke for streng …..
Redd for sin datter – og var ute ei natt og leitte etter meg – en slik flau opplevelse.
Men for en far var det ikke spørsmål om det.
Han var redd for sin datter.
Og jeg skulle ønske jeg hadde andre foreldre – alltid når de brydde seg.
Ikke enkelt å forstå at teite foreldre gjør ting fordi de er glade i deg og bare vil deg vel.

Pappa.
De flotteste og klareste blåe øyne.
Sort krøllet hår – lignet på en filmstjerne.

Levde med sin sykdom og skjulte sin bitterhet mot systemet.
Så på alle de som i etterkant var hjertesyke og fikk annen hjelp og kom seg tilbake i arbeide igjen.
Men han klaget ikke.
Glad for livet og muligheten.

Alltid ei hjelpande hånd.
Aldri et NEI fra hans munn.
Iallefall ikke som jeg kan huske.
Han stillte opp når det trengtes.
Blandet seg ikke inn – askepterte og satte ikke hundre spørsmål ved ting.

Han har hjulpet meg så mye gjennom livet.
Med bare å være tilstede.
Den gode roen han omga seg med.

Min pappa som jeg trodde kom til å ALLTID være her.
Selv om det ikke er raalitet.
Jeg tenkte det.
Alltid.
Han levde godt og hadde en god tid som hjemmepappa og etter vi var voksne frem til midten av sine 70 år.
Og slik så jeg ham for meg for alltid. Sånn skulle han være.

Så blei han syk.
På nytt.
Slag.

Pappa sa alltid at «gi meg en kule» om jeg havner på sykehjem.

Jeg var der – og fulgte pappa til sykehuset ved første slaget – andre slaget og….

Han var sint fordi vi hadde sendt han til sykehus.
Han ville ikke dette.

Så sklei sinnet over.

Men nå var pappa forandret for alltid.

Det var tunge år innimellom gledene.

Pappa blei en annen.

Slaga som han hadde, forandret ham sakte men sikkert, og tok kreftene sakte men sikkert.

Min pappa forsvant.

En ny person kom frem.
En redd, sint og hjelpetrengende pappa.

Det blei ei uverdig tid for min pappa.
Til slutt havnet han på sykehjem som var hans store mareritt.
Han slo seg litt til ro der, men bare litt.

Han var sint når vi kom og gråt når vi gjekk.

Månedskifte mai/juni 2015 ble han innlagt på sykehus.
Legen som sendte ham sa bare at «din far er langt inne i døden»

Jeg glemmer aldri de ordene.

Og det eneste jeg kom på å spør pappa om – før de tok ham i ambulansen – var
«skal de gjenopplive deg pappa» om noe skjer på veien til sykehuset.
Og svaret til pappa var NEI.

Pappa døde i det solen steg opp.
En vakker soloppgang i begynnelsen av juni.

Jeg satt ved sengen hans halve natten.
Snakket med han, og sang hele sangboken fra A til Å.
Julesanger og alt som var.
Det jeg ikke kunne synge, las jeg.

Jeg er så sikker på at pappa hørte meg.

Jeg og mamma stod ved hans side når han døde.

Det var helt stille – og jeg hørte små barneføtter som i et ekko, løpe avgårde ved hans siste åndedrag.

Pappa hadde på den siste tiden, sagt at “MOR” ventet på ham.

Jeg tror han løp på lett fot til MOR da han åndet ut.

Min pappa som jeg trodde skulle leve for alltid – er borte – men minnene bare strømmer på.

Pappajente – og jeg forstod det ikke før det var for sent.

Mette Josteinsdatter Kvalsvik

#pappajente #godeminner #pappa #minpappa #ikkevisstejeg #minner

hoppla hei

 

Trippe trippe lett på tå.
Ingen brodder har du på.
Du må passe veldig på,
hvor du setter foten din.
Om du faller, 
hoppla hei,
pass da på,
ja i en fei,
at ingen så ditt hoppla fall.
Skynd deg opp og tripp i vei,
hoppla hei,
og heldigvis.

Ingen så deg skli på is.

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
05.02.19

 

 

 

#hopplahei #brodder #sklipåis #vinterføre #etdiktomdagen #minedikt #trippetrippelettpåtå #onsdag

nokon

 

Av og til kjenner eg
at eg tek alle sorgar og smerter
innover meg.
Eg kjenner det på kroppen
at nokon har det vondt,
bak gardinene i eit hus.
Nokon har mista ein av sine,
nokon er alvorleg sjuk.
Og eg kjenner det i heile meg,
kor smerta riv.

Då kjem tårene og fortvilelsen.
Og eg gløymer at EG er frisk, 
når eg får slike smerter innvendig.
Men det sklir sakte over.
Og eg blir takksam
for MEG
og  mitt
og alle som også har det godt.
Livet.
Så uforutsigbart.

Mette Josteinsdatter Kvalsvik

 

 

 

 

#minedikt #etdiktomdagen #blogg #tirsdag #livet #uforutsigbart #sorgar #smerter #kroppen #vondt

utfordring

 

 

ENDAGS-UTFORDRING
FRA

FRODITH

 

Om du klikker på navnet hennes over, ser du hva det er hun utfordrer oss i 🙂

Hun har lagt ut noen bilder i innlegget sitt, og om vi tar utfordringen skal vi skrive et dikt til ETT av bildene 🙂

 

Her er bildet jeg valgte, og et lite dikt til det:

De går med faste skritt.
Ser hverandre i et sideblikk.
Hun og han, og de smiler lurt.
Ingen har sett de og ingen vet.
En liten avstikker;
hun har strå i håret.

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
01.02.19

 

 

 

 

#minedikt #endagsutfordring #utfordring #frodith #fredag #foto #stråihåret #fasteskritt #sideblikk #smiler #avstikker #stråihåret

ikke inkludert

Det er ikke alltid
man vet hva andre tenker.
For man er vel
egentlig ikke synsk
eller tankeleser.

Så,
når man blir hudflettet 
og utskjelt 
av noen man trodde
var en venn,

fordi denne personen føler
seg tilsidesatt og ikke inkludert.

Da må man begynne tenke litt.
Hva skjedde her da?
Hvor kom dette fra?
Og vennskapet visnet bort.

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
26.09.18

 

 

#minedikt #etdiktomdagen #ikkeinkludert #synsk #tankeleser #hudflettet #utskjelt #tilsidesatt #vennskap

sjalusi

 

Den blanke gjennomsiktige
og flotte paraplyen.
Du fikk den i dag
og var så stolt.
Ut i regnet 
å vise den fram.
Kom heim,
og da 
var den ikkje like heil.
Ikkje alle likte den
flotte paraplyen.
Sjalusi.

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
12.09.18

 

 

#sjalusi #etdiktomdagen #paraply #nyparaply #gjennomsiktige #stolt #regn

mislykket

 

MEGLER

 

Når alt raser sammen rundt deg.
Det er iallefall den følelsen du sitter med.
Ingenting fungerer.
Alt gjør vondt.
Den pokkers kroppen funker ikke.
Den er vond uansett……….
Uansett hva………
Du er drittlei.
Ingenting hjelper jo…….

 

Du har “høydare” der alt er bra.
Men det skal så lite til å vippe deg av pinnen.
Innad.
Ikke utad.
Holde maska.
Skjule smertene.
Hevet hode.

 

Den forbanna smerten som aldri gir slipp.
Hvem sa at DU ville ha det slik?
Hverken DU eller noen andre vil ha det slik.
Den pokkers intense smerten som aldri gir seg.

 

 

Den kan slappe av litt av og til, smerten.
Men, den ligger der og lurer, og kommer når du minst venter og ønsker det.
For svingende!
Nå når alt var på topp!
Hvorfor pokker kommer den NÅ når alt var så bra?

 

 

Den kommer når du minst venter det.
Fordi den bare er slik.
Og den drar deg ned og ned og ned og kampen om å komme opp blir stadig tyngre og tyngre.
Skal du gidde dette her da?
Svarten heller……
Alt er bare noe dritt….

 

De negative tankene du ikke slipper unna, men som du må kjempe mot hver dag.
Alt det negative som syder rundt i hodet ditt og drar deg ned og ned og ned.
Alt dette som du ikke ville ha har DU fått.
DU!

 

Svarten heller……..

 

Men…
du må skjerpe deg, tenker du.
Du dør ikke av det, men med det.
Mange andre har det så mye værre enn deg.
Vit det!

 

Men ingen kan si at du IKKE har det vondt.
De bare SER det ikke.
Og du vet selv at når du har det som værst, det er da det negative tar over.
Det er som det gode og onde sitter på skulderen din og snakker over hodet ditt.
Og du står midt mellom og megler.

 

Og du har blitt litt av en megler!
Det skal du ha.
Det gode seirer gang på gang.
Fortsett med det!

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
26.01.19

 

 

 

#fibromyalgi #bensjørhet # revmatisme #skoliose #psoriasis #muskelsmerter #minedikt #tankerblirtilord #etdiktomdagen #smertemestring #diagnoser #drittlei #

skalken

 

Når du nærmar deg heim,
og dufta av nybaka brød
sig imot deg.
Og du får den varme skalken
frå brødet.
Skalken, det beste
på heile det ferske brødet.
Mmmmmm

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
12.09.18

 

 

#skalken #etdiktomdagen #blogg #minedikt #tankerblirtilord #dikt #poesi #nybakabrød #varmskalk